Egne historier

ETT GODT SØK !

I vinter har det blitt en del turer langs landeveien for Daffy.  Snømengdene er store her og det er tungt å gå utenom løypene for en ulvehund i vekst, så landeveien må taes i bruk en del på vinterstid.

         
Det er ”snuse og lese-avisen”-turer, så alle de faste interessante plassene langs brøytekanten blir nøye ”lest” hver gang.  Denne turen startet som vanlig og gikk i vekslende tempo på snø-og islagt landevei , nylig brøytet.

         
Siden Daffy har sine faste snuse-plasser , så er det noen strekninger som tempoet skrues opp , og vi får brent noen kalorier, frivillig eller ikke !

På en av disse ”farts-etappene” bråstopper Daffy plutselig , og da blir en jo selv nødt til å stoppe, en ulvehund som står stille tar liksom hele veien…

         
Nybrøytet som veien var, så var det en helt strøken brøytekant Daffy begynte å grave i . Ikke en tisseflekk,  ikke noe synlig  ” goddis” som hareskitt eller lignende var å se . Han gravde, snuste, gravde mer og dyttet hele hodet inn i brøytekanten, fnøys vekk snøen fra nesa, og gravde litt til, og plutselig hadde han noe i munnen.

Da ville han gå videre, med ”byttet” sitt , her skulle ikke noe deles med ”mor”nei !

         
Lettere hysterisk som jeg er for at hundene skal få i seg  noe giftig , (mistet en hund pga rottegift), så ble Daffy raskt stoppet og med en vennlig kommando ”takk, mor få ”, så spyttet han ut en mobiltelefon !  Og som fortsatt var på !

Ikke fritt for at hjertet slo litt fortere akkurat da , av stolthet over å ha en hund med en så god nese , initiativ og søkslyst ! Dette så lovende ut for videre søksarbeid.

         
Selvfølgelig vanket ros, godbiter (mange, de skulle erstatte et helt spesiellt funn ), og flere ”spise hareskitt”-stopper enn vanlig ble tillatt på resten av den turen.

Det hører med til historien at en lykkelig eier fikk tilbake sin mobiltelefon, helt uskadet, til tross for møte med både brøytebil og en ulvehundkjeft.  Telefonen var mistet kvelden før, og eieren regnet den som tapt pga snøfallet om natten.

Det var en utrolig god følelse å kunne fortelle eieren at den som fant telefonen var en irsk ulvehund , og Daffy er nå blitt ”kjendis” blant hyttefolket her oppe.

Vi fortsetter selvfølgelig å trene søk med å kaste godbiter i snøen,  gjemme leker og  å gå ferskspor etter villt på barmark. Snart begynner blodspor-treningen igjen, og da blir det nok noe mer fristende ”bytter” enn mobiltelefoner å søke seg fram til.

Hilsen Ingeborg og Daffy.